Jeg hadde forventet å bli skuffet, for Brann har skuffet meg i hele år. Jeg hadde forventet at Brann skulle tape, for det har de stort sett gjort.
Så feil jeg skulle ta – og så herlig det er!
Kvelden ble hverken skuffende eller et tap.
Det er lenge siden pulsen min har vært så høy under en Brannkamp.
Mens alle så at Rosenborg var best og tenkte at det bare er et tidsspørsmål før de scorer, så banker Taylor inn 0-1 med finsk magi. Skuddet kom plutselig og sendte en hel befolkning inn i himmelen. Gledesrusen hadde knapt lagt seg da Bamba snappet opp en feil i Rosenborgs forsvar og økte ledelsen til 0-2 og pulsen til 200.
Resultatet holdt til pausen, det samme gjorde den høye pulsen. Håpet på en seier begynte å snike seg inn, selv om min lange erfaring som Brannsupporter fortalte meg at det ikke var noen grunn til å håpe på for mye. Er det noe vi Brannsupportere vet, så er det at veien fra himmelen til helvete er kort. Fornuften kom tilbake og fortalte meg at dette snur Rosenborg til seier, at dette aldri kan gå. Jeg banket to ganger i bordet og håpet jeg ikke hadde jinxet det.
Så kommer gjengen ut på banen i andre omgang og scorer igjen!
Det var som om jeg et lite øyeblikk tenkte at Gud faktisk var Brannsupporter likevel.
Selvsagt skulle Rosenborg få to mål på slutten. En skikkelig syretest for Brann og hjertetest for meg. Jeg overlevde øvelsen og kan nok trygt anta at jeg har et hjerte som er mer enn sterkt nok.
Jeg fikk også bekreftet at det er en grunn til at klubben i mitt hjerte er Brann. Denne kvelden fikk jeg litt forelskelsen tilbake igjen. For det har vært et tungt år for Brann og meg det må jeg erkjenne. Det har vært lite gnist og lite tenning. Stort sett har forholdet vært skuffende. At knapt noen får lov å gå på Stadion gjør det ikke lettere. Ingen å dele sorgen med, ingen glød og tenning på kampdag.
Men denne kvelden skjedde det noe magisk. Brann vekket håpet og gleden til live. På en kveld hvor ingen hadde forventet noen av delene. Det er slike kvelder som dette vi blir minnet på hvorfor vi er så glad i fotball. Hvorfor noe som er så uviktig er så viktig. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som hadde en magisk aften tirsdag 24. november.
I tillegg til tre uhyre viktige poeng tok Brann med seg noe annet de trenger fremover. Nemlig troen på at man kan vinne. Seieren gir spillerne en sårt savnet spillerglede som de tar med seg inn i de neste kampene. Den følelsen kan være livsviktig.
Og i fare for at jeg ødelegger alt nå – jeg tror Brann spiller i Eliteserien 2021.
Nå skal partoutkortet fornyes – slik som kjærligheten har blitt.
Jeg håper vi ses på Brann Stadion neste sesong.
Av Gjert Moldestad, styremedlem Bataljonen.