Kampene mellom Brann og Vålerengen handler mer om 3 poeng. Derom hersker det ikke tvil. Det handler om Bergen mot Oslo, Vestland mot Østland, Brannsupportere mot Klanen, Kjuagutter mot Oslo-Pakk, Beffen mot Bygdøferja, Republikk mot Kongehus, Dagfinn Lyngbø mot Mot i Brøstet. Osv.osv. Det er kamper der to uforenelige kultur braker sammen. En kamp som påkaller emosjoner langt utover det man får i vanlige kamper. Sammen med RBK-oppgjørene er Engen-kampene de man for all del ikke skal drite seg i.

Dessverre har ikke Ullevål vært vår lykkebane de siste årene. Vi vant riktignok i fjor, da Austin sendte i vei en perle av et frispark forbi muren og i mål, men den kampen var uten særlig betydning tabellmessig. Både i 2004, 2005, 2006 og jubelsesongen 2007 har vi måtte tåle bitre 1-2-målstap i kamper der vi var vel så gode som Pakket. Siste seier før fjoråret var 2003, en kamp jeg husker med stor glede. Som årets sesong startet Brann 2003-sesongen katastrofalt.  Brann lå nederst på tabellen med kun 1 seier før møtet med Pakket på Ullevål. Branns gjenkomne sønn fra det skotske høyland, Cato Guntveit, var endelig tilbake på banen etter ganske nøyaktig ett år på sidelinjen grunnet skader. Guntveit sender likegodt i vei en langt skudd rett i mål vel 20 minutter ut i sin comeback for rødtrøyene. Skuddet var ok, men burde ikke være særlig vanskelig å avverge for en keeper i eliteserienivå. Ingen av oss kledt i rødt klaget dog, 1-0 sto det seg til pause. Spillet bølget litt frem og tilbake i andre, med et viss overtak av oss. Midtveis i omgangen er det Helge Haugen som fører ballen for Brann. Sniken Stian Ohr river og drar Haugen i SHORTSEN slik at sistnevnte detter overende. Haugen reiser seg opp og rekker såvidt å skrike ut sin vrede, før han blir dyttet overende av den ufyselige Erik Hagen, med stor kraft og STRAKE armer. Hagen fikk gult kort for opptrinnet, og slapp veldig billig.

Mange av oss ønsket Hagen til helvete der og da, og stor var derfor gleden da innbytter Thomas Lund ti minutter før slutt lurer nevnte Hagen på ræv for så å plassere ballen elegant i mål forbi VIF-keeper Øyvind Bolthof. 2-0 og kampen var dermed punktert. Brann hadde tatt sin andre seier for sesongen og kunne begynne sin klatring mot en sikker plass på tabellen.

Kamper mot Pakket på Ullevål verdt å nevne som jeg kommer på i farten, er jo for eksempelvis serieåpningen i 96 der en da ukjent Kjetil Løvvik presenterte seg med et fint mål i 2-0-seieren over Pakket. Eller de to kampene i 99 der Brann i cupkampen spilte fantastisk fotball den første halvtimen. Anført av en strålende ballfordeler i Jan Ove Pedersen, og løpere i Cato Guntveit, Kjetil Løvvik og Thorstein kjørte vi ball i hatt med Oslo-pakket og skapte sjanser i fleng. At det kun ble med det ene målet ved Helstad var totalt uforståelig. Men heldigvis fikk vi punktert kampen i andreomgang etter scoringer av nevnte Løvvik og Hanstveit. Engen reduserte helt på slutten ved den fremtidige Brann-stjernen Espen ”Supermusen” Musæus, uten at det ødela gleden ved cupavansement og storspill.

Seriekampen mot Pakket det året ble spilt på Bislett, en kamp som var mer eller mindre blottet for fint spill, noe banedekket nok må ta en del av skylden. Helstad scoret et nydelig mål dog. Husker ikke hvem som scoret for Engen, men hvem bryr seg om det. Det vesentlige, og meget gledelige, var jo at Brann fikk seieren på en gavepakket på overtid av veteranstopper Fredrik Kjølner som gjennomførte tidenes klareste ”arm søker ball”-reaksjon på en Brann-corner fra venstre. Resultat var straffe og mål ved Kvisvik. 2-1! Kvisvik flekker trøyen, og viser flesket sitt for Engen-fansen. Brann tok et steg nærmere medalje, Engen et sted nærmere bunnen.

Pga, tidspress er jeg nødt til å slutte av her. Her er en liste (1) over spillere som har spilt for begge av disse hatklubbene (urovekkende mange, faktisk):

Knut Arild Løberg
Knut Fjeldsgaard (?)
Jan Erlend Kruse
Thomas Gill
Per Edmund Mordt
Kjetil Løvvik
Ivar Rønningen
Morten Pedersen
Joachim Walltin
Espen Musæus
Runar Normann
Tore André Flo
Ardian Gashi
Martin Andresen
Bengt Sæternes

Listen er altfor lang. Som en tidligere Bataljon-leder sa det så klart; "det er noen klubboverganger man ikke gjør i Norge" , og dette bør definitivt være et av dem - selv om jeg selvsagt ikke hadde takket nei til en god spiller fra Engen (i den grad slike finnes), men spillere som går den andre veien er fy fy og no no. Jeg har for øvrig satt et lite spms.tegn ved Knut Fjeldsgaards navn på listen da jeg ikke er sikker på om fyren har obligatoriske a-lagskamper for Brann. Han har vært medlem i a-stallen (og Branns legeteam for øvrig) og jeg mener å huske at han har spilt kamper for Brann, men jeg vet ikke om disse var obligatoriske. Per i dag har vi ingen i Brann med VIF-fortid, Bambi og ”han vi ikke nevner” er dagens VIF-spillere med Brann-fortid.

Verdt (?) å nevne er at Feite-Ray såvidt meg bekjent har spilt aldersbestemt fotball for Engen. Joakim Hagabakken har vært i VIF-stallen, men har etter det jeg husker ingen kamper for Pakket. Erlend Johansen, som nå spiller for Løv-Ham har vært i juniorstallene til både Brann og VIF.


(1) Med forbehold om mangler

Rosenborg-Brann er en av de store klassiske prestisjeoppgjørene i norsk fotball, og betyr noe ekstra for begge lag og dets supportere. Få, inkludert Brannsupportere, levner Brann store muligheter til poeng foran kamper mot RBK på Lerkendal. Noe av årsaken til det er at vi har hatt noen grusomme tap mot dem som 0-9 i 1994, og 0-10 i 1996, samt det er svært sjelden, og veldig lenge siden vi har vunnet der oppe. Vi må faktisk ti år tilbake i tid, i sesongen 1999, for å finne siste Brann-seier. I løpet av de siste 20 årene har vi kun vunnet 2 ganger på Lerkendal.

Statistikken er meget dårlig, men det blir veldig feil å forvente tap hver gang Brann dra opp til Trondheim. Vi evner faktisk å spille noen uavgjorte kamper mot Rinnanbanden også. Så sent som i fjor vår da vi stjal ett poeng helt mot slutten av en kamp der vi spilte som grisen og var heldige som ikke lå under med mer enn ett mål. Thorstein Helstad, som bruker å gjøre det bra mot RBK, fikset scoring da El Fakiri serverte ham for blank goal ti minutter før slutt. For de heldige av oss som husker tilbake til 1962 da Brann faktisk sikret seg seriegull etter å ha slått RBK 4-1 på Lerkendal, i en kamp der RBK med tap skulle rykke ned, noe de altså gjorde, og for å gjøre ydmykelsen total tok flere av Brannspillerne fotballskoene og fullførte sluttminuttene på sokkelesten, har jeg to ting jeg vil si: Jeg skulle ønske jeg var født dengang, og at jeg håper inderlig at det skjer igjen!

En ting som har plaget meg svært mye, er at Brann bestandig taper avgjørende oppgjør mot RBK. Kamper det svir mest å tape. Det plager meg faktisk mer enn stortapene. Kamper som cupfinalene i 95 og 99, semifinalen i 98, og ikke minst seriefinalen i 2006. Dette er kamper der det er helt essensielt for begge lag å vinne, dessverre har alle har endt med bitre tap for Branns vedkommende. Vi har vunnet mot RBK tidligere, men enten så vinner RBK serien likevel, slik som i 93 og 99, eller i 2007 der RBK ikke var utfordrer til gullkampen. Det hadde virkelig gjort seg om vi kunne slått dem i en seriefinale, cupfinale, e-cupkamp der taperen virkelig blir stående som den store taper, og vi får se bilder av Nils Arne Eggen, Rune Bratseth, Roar Strand, Mini, Erik Hoftun, Steffen Iversen og resten av den heslige Rinnanbanden på gråten på riksdekkende fjernsyn og sutrer over feile offsideavgjørelser, dumme utvisninger, dumme bergensere og hva de enn finner på. Måtte den dagen komme!

Men som tidligere nevnt, vi har ikke bestandig tapt mot RBK på Lerkendal, selv om det selvsagt har blitt altfor mange nederlag. Siden siste seier i 99, har Brann og RBK spilt uavgjort i 2000, 2001, 2003, 2006 og 2008. Det er faktisk 5 av 9 ganger.Altså har vi ”kun” tapt 4 ganger de på de siste 10 oppgjørene. Det er faktisk ikke så ille, og Lerkendal bør derfor heller ikke ansees som en ”skrekkens arena” der vi er dømt til å tape slik mange later å tro.
 
Det er dog likevel et faktum at seier der oppe er sjeldne vare. For oss som ikke husker 1962 er 4-0-seieren i 93 i så måte en minneverdig affære. Riktignok nok med en viss bismak ettersom sesongen i seg selv endte svært dårlig med kun fire poeng over kvalikplass. Svenskfloppen (en av mange i Brann-historien for øvrig) Kaj Eskelinen sjokkerte de trøndervennlige kommentorene med å gi Brann ledelsen mot gullfavorittene på Lerkendal. Mindre sjokkerte ble de ikke av at Soltvedt økte ledelsen før omgangen var ferdigspilt, og når Trond Nordeide satte på til 3-0 var det lite tvil om at vi var vitne til en liten sensjasjon. Geddis scoring fra dødlinjen, som nok ”landslagskeeper” Ola By Rise må ta på sin kappe, avsluttet den herlige ydmykelsen av trønderne til 4-0. Litt uvirkelig selv om RBK fremdeles var i startgropen av sin storhetstid og sågar ikke en soleklar gullfavoritt, var de fremdeles regnet som langt bedre enn Brann i utgangspunkt, noe de nok også var, og en storseier på bortebane, en bane der vi ikke har hatt noen seire siden nettopp nevnte kamp i 1962, kom derfor som en svært gledelig overraskelse.

For egen del er det nok 99-kampen mitt klart beste minne av oppgjørene på Lerkendal. For det første fordi jeg nå var en betydelig større Brann-supporter enn det jeg var i 93, for det andre fordi kampen var særdeles spennende der vi snur kampen fra 0-2 til 3-2.

RBK dominerte 1.omgangen, men slet med å skape de helt store sjansene mot et kompakt Brann-forsvar. Likevel var det The Rinnans som tok ledelsen da Runar Berg, som var i sitt livs form, skjøt via Cato Guntveit og i Brann-målet. Da samme mann økte ledelsen, var det naturlig å anta at løpet var kjørt nok en gang.

Men det ville seg annerledes. En lang ball mot bakrommet blir fulgt av Bragstad og Løvvik. Førstnevnte demper ballen med låret slik at ballen ruller inn til RBK-keeper Jørn Jamtfall, som plukker opp ballen med hendene. Dommer løper mot RBK-målet og dømmer indirekte frispark. Mens Jamtfall skriker ut sin vrede, tar Kjetil Løvvik ballen, og slår den hurtig til Kvisvik som chipper ballen forbi Jamtfall og i mål. Dommer underkjenner scoringen, uten at Brann-spillerne var helt enige. Men Løvvik ristet fort vekk skuffelsen. RBK hadde kalt tilbake hele laget som sto på rekke langs hele målet. Frisparket taes ved femmeterstreken, men med 11 trøndere til å vokte målet, ser ikke utsikten mot en sårt tiltrengt redusering særlig lys ut. Men Løvvik klarte brasene. Med strak vrist banket haugesunderen ballen i nettaket, pakkene som sto på målstreken kunne lite gjøre enn å konstatere at reduseringen var et faktum. En enorm prestasjon av Løvvik, og Brann er tilbake i kampen.

Vi trengte ikke vente lenge på utligningen. Et par minutter etter pause blir det slått inn en corner fra høyre. Jørn Jamtfall gjør en sine mange tabber i karrieren da han mister ballen rett i føttene på målscorer Kjetil Løvvik. Haugesunderen står med ryggen mot mål, men tverrvender lynraskt og sender ballen på tvers til en bedre plassert Thorstein Helstad. Den da unge hedmarkingen demper ballen med høyrefoten i en bevegelse, før han i neste bevegelse dytter ballen forbi målstreken. 2-2! 

2. omgang er kanskje en av de mest solide borteomgangene jeg har sett av Brann noengang. Vi var veldig disiplinerte i forsvarsarbeidet, nektet RBK-spillerne rom til å skape store målsjanser, samtidig som vi var farlige på kontringer og på dødballene. Selv om pakket hadde mye av banespillet, da de jaget etter et seiersmål, evnet de knapt å skape noen kvalifiserte sjanser, mens vi var minst like farlige fremover. Vi hadde flere store farligheter, men kampen så lenge ut til å ebbe ut i uavgjort. Men ca. fem minutter før slutt kjører RBK et nytt angrep mot Brann målet. Rushfeldt forsøker seg med et skudd som blir blokkert omtrent på Branns femmeter. Der står Jan Ove Pedersen og Cato Guntveit. Sistnevnte slår ballen til Pedersen mens han selv fosser fremover langs Branns høyresidelinje. Jan Ove Pedersen avanserer fra Branns straffefelt mot midtstreken før han slår ballen til Thorstein Helstad som står på høyrekanten. Helstad går noen meter før han ser Cato Guntveit som har sprintet fra sitt eget straffefelt til langt inn på RBKs banehalvdel. Helstad slår ballen til en fossende Guntveit, som hadde ristet av seg en utslitt Bergdølmo som halvhjertet forsøkte å følge den tidligere Fana-spilleren. Guntveit får ballen på høyrekanten, på høyde med sekstenmeterstreken til pakket. Han sender ballen til en umarkert Kjetil Løvvik foran mål, som svært enkelt kunne bredside ballen i mål. 3-2! Brann har klart å snu 0-2 til 3-2 på Lerkendal! Og hvilket angrep det var på seiersmålet! Kjetil Løvvik var målscorer, men mannen som skal ha størstedelen for målet er utvilsomt Cato Guntveit. Det sugende løpet hans fra egen femmeter til RBKs sekstenmeter var den avgjørende faktoren for angrepet og scoringen. Helt utrolig at han klarte å sprinte så raskt etter å ha spilt 85 minutter med kraftanstrengende fotball. Så synd at hans fysiske form aldri blir den samme igjen etter de to langvarige skadeperiodene han har hatt i karrieren.

Seieren i 99 ble fulgt opp med to forrykende kamper i 2000 og 2001 der vi spilte henholdsvis 4-4 og 3-3. I 2003 ble det 2-2 da selveste Helge Haugen banket inn 2-0-målet. Kampen endte som så ofte før med at RBK kom tilbake. Jeg tror nøkkelen for å vinne mot RBK er å score på slutten slik at de ikke får tid til å komme tilbake, slik det var i 99 og i fjor da vi ranet til oss ett poeng.

Av dagens Brannspillere finner vi (dessverre) tre spillere som har begått den synd å spille for trønderpakket. Disse er Hassan El Fakiri, Azar Karadas og Jan Gunnar Solli. Sistnevnte må dog stå over kveldens kamp pga. skade. RBK har i dag ingen med fortid i Brann, men det er relativt mange spillere som har spilt for begge disse hatklubbene (bl. a. nåværende Brannformann).

Disse er (med forbehold om mangler):

Kjell Øyasæter
Jarle Råum
Hans Brandtun
Trond Egil Soltvedt
Morten Pedersen
Rohnny Westad
Hassan El Fakiri
Azar Karadas
Kenneth Storvik
Thorstein Helstad
Trond Fredrik Ludvigsen
Jan Gunnar Solli

I tilllegg har den tidligere Stadionfavoritten Jan Halvor Halvorsen vært medlem av A-stallen i RBK (tror det var I 95-sesongen). Men skader gjorde at hardhausen aldri fikk noen obligatoriske kamper for pakket (tror jeg) før han la opp ved sesongslutt. Hans navn er derfor ikke så meget besudlet.

Tidligere RBK-trener, sotraværing og grinegutt Knut Tørum har spilt aldersbestemt fotball for Brann. Husker jeg riktig var han også en del av juniorstallen til Brann da klubben (med blant andre Jokke Bjørklund og Roy Wassberg på laget) tok NM-gull for junior i 1989. Han spilte dog ikke finalen, tror jeg. Branns nåværende assistenttrener Rune Skarsfjord har også hatt en tilsvarende jobb i RBK.

Nok sagt, god kamp. Måtte det beste bortelaget vinne.

Faar ballen, roter den bort, faar igjen ballen, roter den bort igjen, kommer for sent inn i taklingene, roter seg inn i en moelje av motspillere i stedet for aa roe ned og spille til bedre plasserte spillere.

Som et gufs fra fortiden, gufset som kalte seg Joachim Walltin. Hva er det med troendere i Brann? Hvorfor spiller de som om de var betalt av motstandere?